Leger om livet

00:14 Hjertelig velkommen til podkasten «Leger om livet». Mitt navn er Annette Dragland, er utdannet lege, og har laget denne podkasten for å gjøre 90 god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag er jeg så heldig å ha med meg om Mari Kjølseth-Brein. Hun er psykologspesialist med fordypning i klinisk barn- og ungdomspsykologi, og har over 25 års erfaring fra arbeid med barn, unge og familier utsatt for belastninger, trauma og krevende livshendelser. både nasjonalt og internasjonalt. 00:46 Hun er faglig leder ved Senter for Stress og Trømmepsykologi, og kom også nylig ut med boka Små og store trømmer, prisen vi betaler for å overleve, og hvordan vi kan komme oss videre. Hjertelig velkommen, Mari! 01:00 Tusen takk! 01:01 Så fint å være her og skulle snakke med deg. 01:04 Ja, den boka jeg har jo lest i nå, og jeg tror det var en av de første kapitlene, så skriver du «Fortiden trenger avklaring, begriplighet og ansvarsplassering. Nåtiden trenger trygghet, og fremtiden trenger håp om at ting kan bli ok.» Og den setningen der bare, den var sånn støkk i meg, den traff meg skikkelig, altså. 01:28 Mhm. 01:29 Ja, det gjorde den på meg også, for jeg lærte den jo for mange år siden av min, jeg vil si mentor, Helen Kristi, som er en av de store figurene innenfor traumefeltet og barne- og ungdomsfeltet i Norge. Så jeg lærte det, og jeg tror hun har lært det av en australer som heter Nun Kenneth, men vi er ikke helt sikre på hvor det kommer fra. Så det er litt sånn at hun har fanget det opp, og så har jeg bygget videre på hennes, og så har jeg, når jeg skulle skrive denne boka, så kom det til meg igjen, så tenkte jeg kanskje det kan være da den måten jeg bygger opp boka på, det ble jeg egentlig veldig fornøyd med, fordi det er fortid, nåtid og fremtid, og hvordan å skape sammenheng mellom de tre, altså det som var, det som er og det som kommer, og det er jo relevant for alle mennesker, uansett hva man bærer på. 02:20 Men det blir ekstra krevende når man har med seg store belastninger, sånn at denne sammenlegen liksom ikke helt sitter da. Enten at man blir sittende fast i fortiden, eller at man ikke klarer å være her og nå, og det at det kan være vanskelig å se fremover. 02:35 Ja, for du har jobbet i fem år med dette temaet, og det merkes veldig når jeg leser boka, det er veldig trygghet i det du formidler. Jeg får mange ting ut av boka di, men En av de tingene, for du nevner jo personer, du nevner erfaringer, så får jeg bare en sånn enormt respekt for mennesket, altså hvor utrolig god vi mennesker er til å klare å tilpasse oss og gå videre. 03:08 Det gir meg sånn håp når jeg leste i historiene. Ja. 03:13 Men kan vi bare fort snakke om hva jeg egentlig tror med? Jeg snakket om det i podcasten før, men du er veldig god på å formidle om akkurat dette. Hva jeg egentlig tror med? 03:26 Og det er jo hendelser eller erfaringer som gjør noe ekstra med oss, som setter oss litt ut av balanse. Og det betyr jo sår da. Sår, et sår. Vi kan ha store sår, vi kan ha mindre sår, men alle får vi noen sår i løpet av livet, og vi jobber med å hele disse sårene. Og så gjør vi jo masse ting da, uten at vi er klare over det, for å komme oss videre. Og det som man ofte snakker om som på en måte traume, det er jo da det såret som sitter litt fast, som driver og jobber med å gro, og som også forbereder oss på hvordan skal jeg ta med disse veldig vonde erfaringene når jeg skal leve videre? 04:08 Skal jeg passe på litt ekstra? Skal jeg unngå situasjoner? Hva er det som minner meg om noe på ulike måter uten at vi helt forstår hvorfor? Så er jo vi mennesker altså så gode på overlevelse. Så vi bruker de erfaringene eller de sårene vi har med oss til å egentlig orientere oss litt videre i livet også. For vi vil jo unngå at det skal skje igjen. Og dermed så kan på en måte resten av sår være en form for litt mer usikkerhet, du sjekker litt mer dører, utganger, hvis du har blitt krenket av andre mennesker så må du kanskje føle at du beskytter deg litt ekstra da. 04:47 Ikke sant? Og noen ganger så kan jo disse sårene på en måte gjøre at man ikke klarer å være ordentlig her og nå, at du lever som om det skal skje potensielt farlige ting, eller så vonde ting hele tiden, sånn at du har problemer med å ta inn nye erfaringer. Og da tar de traumene litt mye plass, ikke sant? Men det handler jo i bunn og grunn om hvordan tilpasser jeg meg, hvordan prøver jeg liksom å beskytte meg, og hvordan skal jeg komme meg videre i det? 05:17 Ja, for vi alle har jo sår, som du sier. Små eller store, eller begge deler. 05:24 Det å leve et liv vil gi oss sår. Og sånn er det. Men jeg synes det var så veldig godt du skrev at når vi ikke vet hvor smerten kommer fra, så gjør den den til en del av hvem vi er. 05:40 og det traff så jeg tenkte sånn på den setningen for det er jo det hvis man ikke får hele de sensorene så blir de til en del av den vi tror vi er ja, og det særlig det der når noe ikke har noe begynnelse så har det heller ingen slutt altså litt det der full sirkel at du vet ikke når det starter og da får du på en måte heller ikke avsluttet det Og en del av de, hva skal vi si, belastningene eller det vonde som skjer tidlig i livet, kan være av den type karakter. 06:15 Og det er jo veldig ofte sånn jeg møter mine, hva skal vi si, klienter da, som kommer til meg, enten de er yngre eller eldre, så er det litt sånn følelsen av at det er noe feil med meg. Sånn at det såret, eller det som har satt seg fast som å være feil, det var ikke sånn som startet en dag, men det har kanskje alltid vært der. Det har kanskje vært en fornemmelse av at jeg er ikke elskbar, eller en eksistensiell ensomhetsfølelse som ikke kom en dag. Eller en grunnleggende utrygghet også, som aldri har vært på plass. 06:51 Sånn at det er også vanskelig på en måte å lande de erfaringene, bli ferdig med det, fordi det ikke har noe klar start, og dermed ikke en klar avslutning. Så de traumene vi husker i tid og rom, Mange er jo det også, så er det ofte tydelig avgrenset hendelser. Litt sånn som vi ser på en film, ikke sant? Det er enten det er en brand, eller en ulykke, eller noe som på en måte er skremmende. Men vi vet veldig tydelig når det startet, og vi vet veldig tydelig når det ble avsluttet. 07:25 Og så kan det leve videre i oss som en usikkerhet, men da har vi i alle fall en form for narrativ, en form for noe å forholde oss til, en tid, og vi kan jobbe med å avslutte den hendelsen. Men særlig de tingene som vi ikke visste når kom, de er det krevende for oss å avslutte nettopp, fordi vi tar det inn i oss selv, og så blir det litt sånn en del av den jeg er, og da sitter det lengre fast, da må vi liksom jobbe med det, kanskje på en litt annen måte også. 07:57 For det er form av hvordan du ser verden, rett og slett. Ja, rett og slett. Og hvordan du ser deg selv. Det blir liksom en sånn filter du legger på, da. Hvis du tenker at du har med deg en grunnleggende uttrygghet, så er det jo liksom et filter du legger på verden, hvordan du betrakter verden, hvordan du tar inn verdens sanseintrykk. 08:19 Du skriver litt om akkurat det der at hvem er det, hva er typisk for de som har med seg mange bonde erfaringer fra fortiden. Og det hadde jeg ikke løst noen andre steder. Men det jeg liksom fikk ut av det kapittelet var at hvis man har hatt mange små eller store trauma fra fortiden sin og ikke har fått bearbeidet det så heng det ved deg og kan gjøre at du føler at du er feil eller annerledes eller at du ikke er et godt menneske tenk det, man går rundt og føler at man ikke er et godt menneske for noe noen har gjort mot deg eller ikke gjort så det synes jeg var så oppklarende for jeg tror det er mange som kanskje ikke tenker at det er en grunn til at det er en grunn for at jeg har en sånn underliggansk følelse at jeg ikke er god nok eller ikke er et bra menneske, men det kan være ting som henger ved deg fra langt tilbake i tid 09:21 Så den der hvorfor hater jeg meg selv så mye, det har jeg hørt. Noen oppdager det også når de får barn. For det har kanskje alltid bare vært sånn i livet sitt selv, at jeg har hatt det sånn selvhat. Og så får man egne barn, og så begynner man å tenke hvorfor skal det være sånn med meg. Når jeg ser på de barna, så elsker jeg jo de barna. Nå har du hatt med deg en følelse av at jeg er feil alltid. Og så begynner man å tenke på hva som har skjedd egentlig. Og så først da begynner man å reflektere rundt forholdet til seg selv. 09:51 For det har liksom bare alltid vært der. Og det at vi tar det vonde inn i oss selv, at vi mennesker gjør det, tror jeg, for å bevare en tilknytning ofte. Særlig når man er blitt skadet av noen man er veldig, veldig glad i. Så den der hjelper meg med å bli et bedre menneske, at det kan være inngangen til sånne som meg, Ikke at jeg har opplevd noe fælt med andre, men hvordan kan jeg bli et bedre menneske? 10:18 At det er det de søker hjelp for. 10:19 Ja, de kan søke hjelp for at kan jeg bli et bedre menneske? Ja, heller enn å se at jeg har vært utsatt for det og det, jeg fikk ikke det jeg trengte. Den forklaringen der, den kanskje kommer litt etter hvert, men det er ofte ikke det som er inngangen. Så det er en sånn skyld. Skyld, ja. Og veldig ofte skam også, fordi det ligger liksom ved hele grunnopplevelsen av hvem man er. Sånn at jeg er feil, ikke sant? Skyld kan jo være at jeg har gjort noe som vi alle kan gjøre innimellom, men skam det fester seg virkelig med hele deg og på en måte din eksistens da. 10:56 Så det at, ja, de der jeg er feil, en følelse av å være annerledes utenfor, oppleve seg som en sånn grunnleggende ensomhetsfølelse, og det er jo ingenting som står i disse diagnosemanualene, ikke sant? Det kommer kanskje litt inn i depresjon og sånn, men egentlig ikke så veldig mye i disse store... 11:20 diagnosebeskrivelse så det er veldig mye som det ikke fanger opp da tenker jeg ved fenomenet som handler om akkurat disse erfaringene eller måten å være i verden på egentlig ja for at bare sånn eksempel for meg så ble det så visuelt ikke sant at jeg skjønte hva du mente for at du nevner forskjellige personer fire forskjellige 11:43 personer som opplevde ulike trauma, eller hadde vondt i barndommen. Og så sier de ikke at hun anner, hun føler seg mobba på jobben, hun føler seg utenfor annerledes, det har hun alltid gjort. Aron, han føler seg distansert fra familien sin, når hun på tre år får et raserianfall, og roper på mamma foran en sånn følelse av at familien hadde hatt det bedre uten ham. Mhm. 12:09 Ann Peter, han har en stilling med mye ansvar og har mye helseproblemer. Han har alltid jobbet hardt for å prøve å føle seg god nok. Han har aldri følt seg elsket. Så er det jo Cecilia som bærer på en konstant uro. Hun føler seg hele tiden overvaka at hun må sjekke over skuldra og kjenne seg ofte invadert til angrepet. Med de eksemplene så ser man hvor ulikt vi kan reagere på trauma vi har, eller veldig vonde erfaring vi har da. 12:41 Så vi har jo det kan være ganske like type hendelser som har skjedd der, men så har det trigget helt ulike ting i oss. 12:51 Ja, og da satt i gang ulike, kan vi kalle det overlevelsesresponser. 12:58 Vi gjør jo litt forskjellig, altså uten at vi planlegger det, så har vi jo ulike sånne overlevelsesresponser som kan handle om enten at jeg blir litt sånn innadvent, trekker meg inn, prøver liksom, hvis man kommer litt sånn fryst da, at man blir stoppet litt opp og blir liksom ekstra på vakt og Og så kan det være noen som blir veldig aktiv også, prøver å gå mer i kamp og er på hele tiden. Og noen opplever veldig mye mestring gjennom å skulle gjøre ting veldig ordentlig og korrekt, litt sånn høy grad av kontroll eller perfeksjonisme. 13:36 Og opplever kanskje mestring på skolen, ikke sant? Og da er det å måtte gjøre det hele tiden, akkurat sånn og sånn. mens andre kanskje søker kaos, og i den kaosen så finnes det også kanskje en opplevelse av å bare falle litt i ro, kan det være. Sånn at det er ulike overlevelsesresponser som virker forskjellig på oss, fordi vi også har litt ulike, hva skal vi si, personlighetstrekk, altså temperament da, og så kanskje er det noen av de overlevelsesreaksjonene som fungerer veldig bra, Og så fortsetter vi litt med det som fungerer, og så kanskje justerer vi litt på det ettersom livet går, og i ulike faser og sånn. 14:19 Men jeg liker å se på det litt som tilpassninger, og at vi får hjelp av de overlevelsesmekanismene. De bringer oss videre. Og når vi mennesker opplever at vi er rett og slett i fare, eller at vi virkelig kommer til kort, og at vi egentlig ikke har overskudd til noe annet enn såkalt å bare eksistere og komme oss gjennom dagene, så blir de overlevelsestrategiene så dominerende. 14:50 Vi får liksom ikke overskuddet helt. til å kanskje ta de valgene vi ville tatt, eller den roen vi kanskje ville hatt for å gjøre noe litt annet, så kanskje kan man bli litt stående fast da, i det som en gang var en type overlevelsesrespons, og så utvikler det seg etter hvert til å bli både personlighetstrekk og kanskje vaner, som du bruker også når du ikke er i fare. Og man vet jo ikke når det startet og ofte ikke når det sluttet heller, de overlevelsesresponsene. 15:24 Så det kan jo være litt sånn interessant at det kan være veldig forskjellig, og likevel så kan det på en måte komme fra noe grunnleggende likt, sånn som de fire personlighetene. 15:37 viser da så kroppen og hjernen våre prøver rett og slett å beskytte oss det er derfor den har laget disse strategiene som for oss utenfor eller noen utenfor kunne sett at oi, men det der virker jo virkelig ikke ut det virker jo ikke som en bra overlevelse mekanisme men det er det man har lært seg for å klare å gå videre i livet og så kan disse overlevelsemekanismene bli dysfunksjonelle før deg men det jeg bare hører gjennom de eksemplene du har i boka er at under deg igjen så er denne følelsen av jeg føler meg ikke god nok jeg er ikke god nok jeg kommer ikke til å bli elsket 16:25 Går det igjen? Det går veldig igjen. Det er akkurat det. Og det er kanskje til kjernen av det som er det eksistensielle for mennesket. Den følelsen av å bare ikke være et bra menneske, og ikke være elsket. Jeg skriver jo veldig mye om de krenkelsene som skjer i relasjon til andre mennesker. 16:49 Det er jo hovedfokus i boka, det er jo den type traumer, relasjonstraumer, og det at vi har et overlevelsesystem eller stressresponssystem som aktiveres når vi opplever utrygghet, frys, flukt, kamp, underkastelse, du har sikkert... 17:09 De fleste kjenner jo til det. Men så har vi også dette tilknytningssystemet, vår indre søken etter å bli passet på. Og det er jo derfor vi mennesker har overlevd som art. Det er jo at vi passer på hverandre. Og det aktiveres, det settes i gang sammen med faresystemet. Sånn at når faresystemet settes i gang, altså vi blir redde, så aktiveres også tilknytningssystemet. samtidig sånn at de to overlevelsesystemene de kommer jo på samtidig og det gjør det for at små barn trenger foreldre til å passe på dem og vi har jo omsorgssystem i oss som gjør at vi tenker jo bare på barna våre når noe er hvis det er en fare så vi mobiliserer jo, vi blir løvemammaer begge to, det er helt sikkert og så passer vi på ungene våre Og når det blir på en måte en, ja, hvis man som lite barn ikke får det man trenger og ikke blir passet på godt nok, så fortsetter vi å være knyttet til den som kanskje da også har ikke gjort så godt som det kunne vært når det gjelder tilknytning. 18:21 Sånn at man tar heller vondet inn i seg selv enn å på en måte si eller tenke at mamma og pappa klarte ikke dette så godt. Så resultatet er at tilknytningen blir på en måte intakt. Man er glad i de som man kan enten være redd eller føle seg såret av. Men resultatet blir at man blir på en måte det vonde. Jeg skriver jo i boka at det er bedre å være en djevel i himmelen enn en engel i helvete. 18:56 Sa jeg det riktig nå? Ja. Jeg har alltid holdt tunga rett i munnen, men det det sier er jo at det er bedre å på en måte være en djevel da, i et univers omgitt av det bra, enn å være den som selv, du tar liksom det vonde inn i deg, det er bedre å være den vonde, enn at det rundt deg er så fælt. Ja, nettopp. 19:23 Det er en sykeanalytiker som sa dette her en gang på 30-tallet, men jeg tenker at det sier så mye om dette at tilknytningssystemet vinner alltid. Og det er kanskje noe av grunnen jeg tenker da, at vi går rundt og tar det vonde inn i oss selv, at det er bedre enn å drive med denne ansvarsplasseringen. Samtidig har ikke barn heller muligheten til at vi erfarer noe ubehagelig. Enten det er at du har jobbet på sykehus, og hvis man har opplevd mye sykdom, for eksempel jobbet med mennesker som har overlevd brand og har fått som liten veldig mye brandsår, Og det å oppleve at kroppen kjenner så vond, det er så mye smerte forbundet med å være i verden, det kan også gjøre at man bare tar inn den følelsen, ok, jeg kjenner meg vond, huden er vond, jeg er dårlig. 20:19 Jeg er vond, altså det blir en del av selvbildet, en del av følelsen av å være i verden. Ja. 20:26 Men hvordan speiler dette seg i voksenlivet da hvis dette med tilknytning, at du heller vil være den vonde og at alle de rundt deg er englene? Hvordan speiles det videre i livet? Det er jo sikkert veldig ulikt, men har du et eksempel av det? 20:45 Det kan jo være mange ulike varianter av det. Det kan jo være noen som klamrer og noen som prøver å finne nærhet i ulykkesformer, men som strever å være i nære relasjoner. Det skriver jeg også et kapittel om. Hvorfor er det vanskeligst med de som er mest nær? Og så skriver jeg også om et gammelt utsang som heter «Pinsvinnes dilemma». som er egentlig filosofen Arthur Schoffenhauer, som skrev om det her i 1855, ikke sant? Det er ikke noe nytt i det hele tatt. 21:16 Det handler jo om menneskets strev med å være i nærhet. Altså at vi blir litt pinnsvin, rett og slett. Vi har piggene ute, og det er jo for å forsvare oss. Og samtidig så hvis vi har veldig mye piggene ute, og vi stikker hverandre på pigger, ikke sant? Vi er... Ja, det er liksom sneppete, det er kanskje når man begynner å nærme seg hverandre litt, og kjenner at noen betyr noe, så kan det bli skummelt, det tror jeg mange kjenner igjen. Og så kan det da kanskje bli intens avvisning, men så kan det også bli nærhet som søkes. 21:51 Det å finne den riktige balansen mellom nærhet og avstand, det er det mange som strever med. Enten det kan være at man blir livrett for å bli avvist og dermed klamrer seg og er i relasjoner som kanskje ikke til og med er bra, til at man isolerer seg så mye og ikke tar sjansen på noe nytt i risiko for å bli såret igjen. 22:11 Ja. Og vi har alle noen i livet våre som har noe kjent. Man kjenner noen som har sånne reaksjonsmønster. Man får så lyst til å bare holde det. Det er trygt igjen. 22:25 Men vi alle prøver så godt vi kan med å beskytte oss selv. Så... Men du sier at det er et håp for absolutt alle. Vi kan gå videre. Ting kan hele. Men det er et spørsmål jeg får veldig ofte. Hvordan vet jeg om mine trauma er bearbeidet? Hva vil det si å bearbeide trauma? Hvordan vet jeg at jeg... Noen blir jo til og med redd. For jeg har hørt forskning som viser at hvis man har et barndomstrauma så er det økt risiko for sykdom som voksen. 22:59 Og så blir de veldig redde og ønsket å få bearbeidet så fort som overhovedet mulig. Hva tenker du om dette? 23:07 Jeg tenker i alle fall at vi har alle våre livstemer. 23:12 Og med det så mener jeg at det er ikke noe sånn at der var det tema eller såret helhet for alltid. Jeg tenker at det går an å komme videre, men også at vi har med oss noen temaer, og noen kan vi kalle sårbarheter, som for veldig mange av oss vekkes igjen og igjen og igjen, på ulike måter, på ulike tidspunkter i livet. Så jeg har nok sluttet å tenke helt at «Oi, nå er jeg helt ferdig med det». Nei, det er helt bearbeidet. 23:43 Men jeg kan jo kjenne at jeg kan ha jobbet med noe så mye at det ikke står helt stille. Så jeg jobber jo både med unge og med voksne og også eldre, og det å jobbe med en ungdom som har nylig vært utsatt for noe, enten det er omsorgsvikt eller voldtekt eller mobbing eller hva det er, så kan vi begynne å jobbe med å, kan du si, rense det såret. Vi kan begynne å jobbe med det at det var ikke din feil, eller vi kan jobbe med å Vi kan jobbe med å styrke en form for selvmedfølelse eller forståelse for hva det har gjort. 24:20 Og vi kan jobbe med å være med seg selv på andre måter og beskytte seg selv i forhold til andre mennesker, slik at du er mer klar for, eller i hvert fall dytte deg litt inn i voksenalderen, når det gjelder hvordan du fungerer i forhold til deg selv og andre mennesker. men så får man jo kanskje barn, eller så kanskje opplever man et nytt brudd i 20-årene, og kanskje kommer det opp igjen da, den gangen mobbingen og det som var tidligere, det blir ikke akkurat det samme, men det vekkes i forbindelse med noe som skjer på nytt. 24:53 Så kanskje gir den nye erfaringen noen muligheter til å se på også det gamle med litt nye øyne, for nå er du eldre. 25:01 Og det å jobbe med unge, voksne mennesker, synes jeg er helt fantastisk. For da skjer det så mye, da ser man jo på barndommen sin på en annen måte, og kanskje man begynner å tenke på å få barn selv også. Så du får et nytt blikk på både deg selv og på livet ditt også da. Og på den omsorgspersonen du ønsker å være. 25:21 Kanskje får du noen minner fra veldig tidlig, eller i alle fall en form for reaksjoner som overrasker deg litt i forbindelse med det å få barn. Da kanskje kommer det opp noen temaer fra enda tidligere i livet, fordi det er assosiasjoner som på en måte vekkes i disse livsfasene. Ja, ja. Og så gir det jo da anledning til å kjenne litt på hvordan var det egentlig når jeg var liten. Jeg vet jo at jeg var adoptert, men alle sa jeg var så bli alltid. Det første leveåret, eller var det det at jeg var så tilpassningsdyktig og bare skulle få alle til å like meg. 25:55 Så kanskje ser du det med nye øyne når du blir ordentlig litt mer voksen og skal få barn selv som du ser er virkelig vanskelig når det er ett, to år. For de skriker hele tiden, sånn var ikke jeg. Så det gir jo en mulighet for ny løsning. 26:09 så kanskje er det et brudd. Og så tenker jeg så lenge vi jobber med oss gjennom livet, så lenge vi på en måte ser om vi kan være nysgjerrig på hva har det skjedd med meg, hvordan har det preget meg, at man kan ta noen stopp og være med venner eller med andre som du kjenner du kan utforske litt, hvordan er det å være meg i livet. Noen vil jo kanskje jobbe med seg selv i terapi også, men det er ikke alltid det er nødvendig. Så som sagt, jeg tror det er litt en myte at vi blir helt ferdige med ting. 26:44 Og jeg tror også at det er litt synd at det skal være en målsetting om at nå har jeg bearbeidet dette ferdig. 26:55 Men jeg tenker målet må jo være at jeg kommer litt videre, og at jeg kan leve her og nå, og oppleve at jeg ikke står helt fast. Og for hver gang det dukker opp noen nye temaer, så er jo det også noe som kanskje kan bringe inn noe nytt i det som var. Det er ikke bare repetisjon. Og det er noe av det jeg prøver å hjelpe til som hjelper. Det er jo også å få inn noen nye erfaringer. Du kan kjenne det som om det står fast, men kanskje er det mer i sorg. 27:26 Nå, forrige gang var det frykt, men nå kanskje er det mer en sorg over det du har mistet. Og det betyr ikke at såret, at du er helt ferdig med det, men det betyr kanskje at du må også gi plass til sorg. 27:39 Og det er noe annet, det er en bevegelse. 27:42 Sånn tenker jeg litt på det da, jeg vet ikke om det ble litt langt svar. 27:45 Åh, jeg synes det var så fint. For meg så gir det så mening det du sier, at det er bevegelse i det, det er ikke noe som frosser fast i deg. Når vi har bevegelse i kroppen vår, så heles ting. Men med en gang vi fryste, ikke vil kjenne på det, ikke ønske å ta i det. så blir det frosse. Og det er et utrolig god måte. Og så tenker jeg ofte at jeg bruker å svare disse spørmaene om dette er sånn, er jeg ødelagt nå siden det har skjedd? Kommer jeg til å få dårlig helse? Og er dette grunnen til at jeg har de helseproblemer jeg har? 28:18 Så bruker jeg å si at det er For det første så er jo ikke du såret ditt. Det er du alltid. Du er ikke ditt sår. Du bærer med deg noen sår. Men for det andre, nervesystemet våres har en enorm evne til å hele. Så når vi har bevegelse i det, som du sier, og ikke stå frosse fast, så tror jeg Da tror jeg ikke disse traumene vil ha så stor innvirkning på vårt liv hvis vi har klart å roe nervøssystemet igjen. 28:53 For det å gå i et høyspent nervøssystem over tid som ikke er bra for oss, men hvis man klarer å roe nervøssystemet sitt til tross for alt man opplevde, da tror jeg det er noe økt risiko for sykdom. Så jeg bare har lyst til å adressere det da. 29:10 Jo, det er så en med deg. Så det å også vite at hvis du kjenner mer til hva som mobiliserer, når nervesystemet ditt aktiveres igjen, og så ha en verktøykasse, eller bare liksom type erfaringer med hva som hjelper deg da når du kjenner stress når du kjenner den velkjente aktiveringen bare det å begynne å kjenne det gjør en stor forskjell bare det å gjenkjenne at nå er pusten høy overfladisk nå glemmer jeg hva jeg skal gjøre jeg kjenner at jeg blir nummen i fingrene at du har den gjenkjenningen av hvordan kroppen og nervesystemet ditt reagerer og også hva som kan hjelpe meg i de de dagene, det gjør jo så stor forskjell. 30:00 Uendelig forskjell. For da kan du begynne med å få det som faktisk er det, det som er sunt for oss, det er å ha en aktivering, en mobilisering, det trenger vi alle for å håndtere livet, men at vi også kjenner igjen hva jeg trenger for å lamne den stressen. Kurven, ikke sant? Bare den lille, nå er jeg ferdig, nå ligger jeg på sofaen med beina opp i kveld, jeg lager meg en tekopp, jeg går en tur, jeg hører på musikk, eller jeg trenger å ringe en venn, ikke sant? Alt det som forteller nervesystemet, nå er det greit, nå kan jeg slappe av. 30:34 Vi må ha den nedreguleringen. 30:38 og da er vi også beredt på å mobilisere når det trengs for det gir også en sånn trygghet i livet at hvis det virkelig trengs av deg og meg å mobilisere så vil vi gjøre det der vi vil på en måte hente de kreftene til å stå i utrolig vanskelige ting og det får man jo erfaring med gjennom livet da men vi trenger også å kjenne igjen og bygge opp en robusthet på hvordan skal jeg få landet det når faren er over, eller i hvert fall ta nok pauser til at jeg kan stå i belastninger over tid. 31:16 Ja, jeg synes det var så fint det du sa om at at man kan kjenne det igjen, kjenne hvordan det er fysisk i kroppen, sånn som Peter som du nevner i boka da, som alltid ser seg skuldret, aldri klar helt å slappe av, da har du et nervesystem i høyere hele tiden. Det er det som er skadelig for oss over tid. Men hvis man har funnet verktøy, jeg tror vi alle mennesker kommer til å bære med oss ting, og som kan trigge oss. Jeg er helt sikker på at vi alle har det. 31:48 Men hvis vi finner verktøy, og der er vi veldig ulike hvordan verktøy som fungerer for oss, men finn de verktøyene for å kunne regulere ned stresssystemet igjen. At man klarer å gå opp i stressmodus, men ned igjen. Det er jo det som er så utrolig viktig for oss. Og det å lære det, det er så... Det er så viktig for helsen vår, og det er så viktig for vår selvfølelse og mening med livet. 32:19 For å leve i et nervøssystem som er i høy gir hele tiden, det er den sikre veien til å føle seg aldri god nok, et dårlig menneske, alle disse tingene som vi egentlig ikke er, men som vi tror vi er. 32:31 Ja, så det er akkurat det. Og da opplever du også påvirkningskraft, ikke sant? at du kan påvirke deg selv, og det skriver jeg også ganske mye om i boka, at vi er dyr, vi er pattedyr, så har vi jo egentlig en naturlig kapasitet til å gjøre alt det her, altså til å mobilisere når vi trenger det, og til å slappe av, altså gå til en mer parasympatisk aktivering av det sympatiske nervesystemet, reutonome nervesystemet, at vi har jo det i oss også, Sånn at det å følge litt sånn, jeg skriver jo hva kan vi lære av pattedyra for eksempel, ikke sant? 33:10 Faktisk, altså vi gjør jo så masse som kroppen trenger. Vi bruker, ja vi gesper jo for eksempel, altså sånne helt elementære ting som gesping og risting på kroppen, eller bruk av rytme, at vi går og liksom vi gjenopptar en slags rytme som vi liker, sannsynligvis fordi at vi har hjerteslår, rytmisk og forutsigbart, Vi søker rytme, vi søker fellesskap, vi kan kanskje ha behov for å legge, noen driver med isbading for tida, og synes at det å være i kald og varme rom, eller bare det å holde en isbitt i hånda for noen kan virke regulerende, Så det er veldig mye vi kan gjøre som vi på en måte setter kroppen eller nervesystemet vårt. 34:01 Vi kan påvirke kroppen direkte gjennom ulike aktiviteter. Og det er jo veldig gøy at vi faktisk kan. 34:07 Ja, det er så fantastisk. Og jeg elsker å lære fra potter dyr. Det der med at dyr rister etter en trauma eller noe. 34:18 Jeg gjør det aktivt. 34:21 Flere ganger i uker står jeg og rister hvis jeg kjenner at det var tungt, eller det var en vanskelig prat, eller nå har jeg hørt om noe på nyheten som påvirker meg, så prøver jeg å riste litt, for det føles så godt, så hvorfor ikke? Vi vet nå at det kan ha god effekt. Men jeg hadde ikke disse verktøyene før. Jeg visste ikke hvordan jeg kunne regulere nervesystemet mitt. Så jeg var jo en sånn type person som hele tiden var på alerten, var redd for at ikke alle skulle like meg, var redd for at jeg gjorde feil og følte hele tiden at jeg måtte gjøre mer for jeg var ikke god nok. 34:56 Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det. Og det å finne de verktøyene gjør akkurat det du sier, det skaper bevegelse i livet. 35:06 Og 35:07 Vi har de der tjekkerne våre, og de kan vi leve et godt liv med. 35:12 Absolutt, og det er noe med å se på det, ikke som sånn «Oi, nei, nå kom det igjen», altså hvis vi klarer det da. Det er jo ikke noe lett, jeg må si det, for vi er jo sånn «Åh, det ble mer sånn «Åh, nei, ja, nei, nå kom det igjen». Men at vi på en måte kan invitere litt inn det som er reaksjoner, mer med en nysgjerrighet, hvis vi klarer det. Det er ikke noe lett, men at det er temaer, det er enten det er tanker, eller det er følelser, eller det vil oss noe. 35:44 Så det er jo mye... dårligere for nervesystemet å stenge det helt av. Det er litt sånn som jeg skriver om også, at det blir litt sånn som å prøve å stoppe en bølge, ikke sant? Sånn som hvis du er ute og skal prøve å tenke at du skal stoppe en bølge i havet med din egen kraft, så går jo ikke det. Hvertfall hvis du skal prøve å surfe eller lære deg noe sånt nå, så må du jo skjønne hvordan bølgene fungerer, og liksom prøve å finne en slags balanse. Det er vel det de er gode på, da. De som er gode på surfing. 36:14 Så det å stoppe det, ikke kjent, ikke kjent, ikke kjent, ikke sant, og det er jo på en måte også det traume ville, ville jo, dette er for mye for meg, sånn at noe av det som kan bli betennelsen i såret da, for å si det sånn, det er jo ikke ville kjenne på noen ting, det er jo massiv unngåelse, Så jeg vil ikke, det er for vondt, og når vi kjenner ubehag, så vil vi ha bort ubehaget. Det gir jo 100% mening. Men det å erfare etter hvert at, oi, der kom den følelsen, det er jul. Altid når det er jul, peppekake, lukt, stemning, forventningene om at nå skal det bli så koselig, for eksempel. 36:54 Alt det der kan jo mobilisere noe i oss. Kanskje fordi vi skal beskytte oss mot skuffelser, for eksempel. Ikke vet jeg. Men det kan være mange ting. Og det å gjenkjenne disse sesongene, gjenkjenne, og der kom det. Og det å øve seg på å ha en litt nysgjerrighet, eller gå mer inn i det, det hjelper veldig mange av oss. Det gjør det. 37:19 Det gjør at du ikke blir fastlåst. Du kan ha de tryggere dine. 37:25 og du blir mye mer tilgivende, og jeg synes det der er så vanskelig, og Mari, jeg har ikke lyst til å kjenne på ubehaget, men når jeg får det der, for vi har alle våre tryggere, og her om dagen for eksempel, jeg synes det er kjempevondt når jeg får kritikk, det er en sånn del av min jobb der jeg får av og til. At noen skriver en melding om at det er helt forferdelig det jeg har gjort å si, og jeg som ønsker å bære det beste for alle får jo en veldig støke med. 37:56 Og så fikk jeg en sånn kjempesint melding for noen dager siden fra en lytter, Og så kjenner jeg bare hele meg, det bare flommer over, jeg får høy puls, jeg begynner å svette, jeg kjenner det akkurat som kroppen min mobiliserer seg for en kamp, og dette er digitalt over en melding, det er ingenting skummelt, men dette er min reaksjon. 38:18 og jeg kunne ikke hatt min jobb, hvis ikke jeg hadde funnet måter å reglere det på, for jeg er tillatt det, jeg bare kjenner, å herregud, nå kommer det igjen, så redd for å gjøre noe feil, så redd for å trukke noen på tærne, å, dette er så vondt, men så kjenner jeg på det, jeg setter meg ned i sofaen med en gang, og så bare kjenner jeg hvor det sitter i kroppen, jeg prøver å ikke tenke på hva det er de har skrevet, men bare, hva er det jeg kjenner, ok, jeg kjenner meg svett i handflatene, jeg kjenner at hjertet dunker at dette er ubehagelig, Jeg tåler, jeg tåler, jeg tåler, det sier jeg igjen og igjen. 38:50 Og jeg tror at det, det har jeg lært fra flere veldig flinke folk, blant annet en til Kasper Scheip, men jeg tror at hvis vi alle fant de verktøyene der, så ville vi fått det bedre, fordi vi hadde ikke latt å stoppe. 39:06 Vi hadde ikke, hvis jeg hadde latt meg stoppe de meldingene, så hadde jeg sluttet å gjøre det jeg brenner for. Og jeg tror mange gjør det, de slutter å gjøre det som gir de mening, for de er redde for hva det fører til. 39:17 Ja, og da lar du jo følelsen få være der, ikke sant? Du gjenkjenner svett i hendene, du gjenkjenner på en måte den kritikken, du vet også hvordan du på en måte kan gå med den, og ta den eventuelt inn i... inn i måten du er med deg selv på men du du kan være i det lenge nok med deg selv da, det høres ut som det at du kan være der med deg selv uten at det liksom stopper hvem du er, det er ikke hele eksistensen av hvem du er, er den meldingen Nei. 39:48 Ikke sant, det er noe med det å kunne gjenkjenne en, det er jo en skam, ikke sant, jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier, jeg også kjente sånn nylig, jeg fikk en sånn kommentar, jeg bare hørte gjennom en foredrag jeg hadde holdt, bare hørte en sånn kommentar på, ingen pauser, og jeg bare kjente akkurat det du beskriver nå, jeg bare satt der, ok, ok, jeg tar det inn, jeg tar det inn, ikke sant, og så, Og så bare gjenkjenn dette skammen. Nå kjenner jeg meg så skamfull, jeg har bare lyst til å krympe. 40:20 Men det å kjenne igjen skammen og tåle skammen, det tenker jeg er å tåle en sårbarhet. Og så kan det hende at jeg skal lære noe av det også, for det kan jo være noe der som faktisk var viktig, den kommentaren virkelig. Men hvordan skal jeg tåle det uten å kutte av hele meg? ikke sant, at jeg er ikke det er ikke jeg som nødvendigvis er en feil jeg kan ha glemt å ha pauser i hele dag uten å være og samtidig ha verdi som menneske på en måte så det er jo liksom det er noen følelser som er vanskeligere enn andre absolutt men at vi kan møte det med en så godt vi kan, det er ikke lett men med en sånn nysgjerrighet det var skammen, den kjenner jeg på sånn pleier jeg å reagere Hva trenger jeg av meg selv? 41:05 Trenger jeg litt tid? Trenger jeg litt å fordøye deg? 41:11 Hvordan skal jeg gå videre når jeg kjenner på den enorme skamfølelsen? 41:18 Og så er det ikke sikkert at følelsen går helt over i full fart. Men som du sier, som jeg synes er så godt, du skaper hvertfall en bevegelse. Og bevegelse fører til helig. Det motsatte, og ikke kjent på det. Å nei, dette blir for vondt. Å, herregud, må jeg tenke på noe når jeg scroller på sosiale medier etter noen feel-good-greier. 41:41 Da lagres det, det fryser fast. 41:44 La det være der. Veldig mye av traumebehandling i dag, det handler om å la de ofte kroppslig fornemmelsene få lov til å være der og få en bevegelse. Så vi jobber masse med inn i skamfølelse for eksempel, det er å bare gi plass til skammen. Gi plass til ubehag, og når vi gir den plassen, så blir ikke disse følelsene stående fast på den måten. 42:17 Da starter det kanskje med varme i hendene, Og så kanskje knyter det seg litt i nakken, og så kanskje forkjenner det litt i magen. Veldig ofte når vi jobber med det, med ro og langsomt roer ned tempoet, så kan vi støtte kroppen til å bearbeide det på egenhånd. Det er det som er veldig fint, som også jeg tenker gir veldig håp, det er at i nervesystemet vårt så vil det bevegelse, vil at energien skal på en måte flyte, og at vi har også en kraft i oss som vil oss vel på et eller annet vis. 42:57 som ikke er skadet, og det tenker jeg mye på når jeg jobber med veldig traumatiserte mennesker, det å ha en grunnleggende tro på at det er noe i deg, du er ikke skadet, det er noe i deg som har tilpasset seg, men det er også noe i deg som vil heling, som vil videre, som vil bevegelse. Det betyr ikke at ting går over for alltid, men at det er i en form for forandring. Og at denne, hva skal vi si, selvenergin eller livsenergin da, den trenger noen ganger litt sånn plass, den trenger at vi lytter til det faktisk. 43:31 Og det er litt det som er interessant da. Nå er vi litt sånn inne i noen teorier her og noen sånne ulike hjelper. 43:40 Men når du sier det, så kommer jeg på et ord du bruker, og det er selvenergi. Hva er det selvenergi? 43:47 Ja, der har jeg lånt det fra noe som heter «internal family system». Det er derfor det kommer, det begrepet. Jeg hadde ikke hørt om det akkurat på den måten før, men det er jo virkelig troen på at det er en type grunnleggende livsenergi. 44:05 som er i alle mennesker. Og det kan være bare noe så enkelt som at hjertet ditt slår. Det trenger ikke være veldig filosofisk. Det er sikkert mange som putter mye dype, åndelige måter å være i verden på inn i det, men det kan, fra mitt perspektiv, så kan det være så grunnleggende som at det er noe som holder oss i livet. 44:29 Virkelig. Og at det å utvikle den måten å være med deg selv på. Så i det som heter Internal Family System, så er det en tro på at vi har en sånn type grunnleggende selvkraft, kan du si, selvenergi. Men at i møte med veldig vanskelige ting i livet, så er det mye som tar mye plass. Det er kanskje noen temaer eller noen forsvarsmekanismer som gjør veldig mye for å beskytte en sårbarhet, gjerne et type sårbart barn, eller det i deg som har blitt veldig skadet en gang, som på en måte sitter litt fast i fortiden. 45:12 Man kaller det for eksildeler innenfor dette systemet her. Og så har vi beskyttende deler av deg som har prøvd å beskytte deg da selve mot denne smerten. Det kan jo være dissociasjon, det kan være perfeksjonisme, det kan være veldig sånne fluktresponser, overarbeid, rus, altså alt det som du gjør for å ikke kjenne på den smerten. Så er det da målet med behandlingen er jo å styrke den opplevelsen av selvenergin, at du kan møte dine behov. 45:44 og ivareta en sårbarhet i deg selv uten å bli overveldet. Og så jobber man da med å få tilatelse gjennom å få mer et samarbeid på innsida, for å si det enkelt, mellom disse forsvarsmekanismene sånn at de ikke tar over helt. For eksempel det i forhold til selvkritikk da, du sa jo litt om at du kunne kjenne igjen det, Så er det jo noe med at hva har en selvkritiker, hvis du har en veldig stor del av deg som har blitt selvkritisk. 46:14 Så det å utforske, ok, hva den selvkritikeren nå, ja, den er der og gjenkjenner litt hvordan den kjennes, den kan komme som skam, ok, og så... Hva er det den prøver å fortelle meg da? Kanskje den prøver å fortelle meg egentlig, kanskje den egentlig vil at du skal være hardt arbeidende god, den vil jo egentlig at du skal være god. Veldig ofte bak selvkritikken så kommer det jo et intenst ønske om at du skal prestere, for eksempel optimalt, absolutt hele tiden. 46:45 Og at hver avvik fra å være perfekt, det responderes med enorm selvkritikk. 46:55 sånn at hvis man får tak i den der at egentlig så er det en intensjon der om at du skal prestere høyt så kanskje er det sånn at den selvkritikeren er litt overarbeidet den har tatt for mye ansvar, rett og slett, sånn kan vi jobbe da, med å se, er det noe i den som er så selvkritisk i deg, som har tatt på seg for mye ansvar, som egentlig er sliten, som egentlig trenger å gå av litt med pensjon, i alle fall få litt justert, i alle fall få justert. Kan ikke du ta ferie? 47:25 Ta litt ferie, ikke sant? Litt for mye Møllerstrand. 47:29 Det er viktig når vi skal snakke og jobbe med traumer, for det er så mye forsvarsmekanismer som kommer opp. Så hvis man bare skal inn og jobbe direkte med det vondeste, så får vi ofte opp forsvar på ulike måter som ikke vil være med på det her, så derfor er det å lage dealer, prøve å få til en slags diplomatarbeid, og det fungerer veldig bra. 47:52 Kan man sette seg ned og ha en dialog med selvkritikeren? Nå hører jeg at du er her igjen som sier at du er ikke god nok, du får ikke ut til noe som helst. Vet du, jeg har full forståelse for at du prøver å beskytte meg, men liksom ta litt ironi i det, eller litt humor i det, mener jeg. Fordi Fordi den går på repeat for oss alle. Det er ikke du som har funnet opp den stemmen. Vi alle har den på et eller annet vis. 48:21 Og hva trenger den fra deg? Hva trenger den selvkritikeren fra deg? Hva trenger den for å bli tryggere, hvis det er det? Hva trenger den for å bli med eller løsne litt på? Hva er den mest redd for, pleier vi ofte å spørre? Hva er selvkritikeren mest redd for? 48:42 Ja, for får den det den trenger, så er det jo det at man skal være helt perfeksjonist, for eksempel, gjøre alt. Men det er jo ikke det. Nei. Det vil jo ikke hjelpe. 48:50 Og da er det noe med å få til en form for dialog rundt det, da. Hvor farlig ville det være å ikke være perfekt, ikke sant? Sånn at hvis det er på en måte den, da går det an å utvikle en form for dialog mellom deg, altså selve, eller selve energien, og den kritikeren, som kan få tak i mer av kanskje en grunnleggende frykt, som veldig ofte vil gå på hvorvidt du er elskbar eller ikke. Ikke sant? Sånn at det får man tak i den der grunnleggende, liksom... 49:22 er jeg bra nok? Er jeg elskbar? Og kanskje kan man, altså målet er da med en sånn type behandling, er at man kan opprette et forhold mellom deg som selv i dag, og det behovet for å bli elsket og sett, for bare å være et menneske. Og kanskje hvis selvkritikeren erfarer at det er mulig, Å få den fra deg, for meg er det ok, og dette er ikke noe som bare kommer sånn enkelt, men det er jo et arbeid som kan være litt grevende noen ganger, men det er mulig da. Å gjenopprette en relasjon mellom det i deg som søker og trenger omsorg, og det i deg som alltid må være perfekt, eller ha en ideal om hvordan det skal være. 50:05 Å reforhandle og få nye relasjoner på innsida. 50:09 Kan du ta oss igjen og bare et litet eksempel med akkurat det der? For jeg tror mange spisser litt øra nå når du snakker. 50:17 Ja. 50:18 Ok, skal jeg ta et eksempel fra... Ja, jeg tror jeg får lov å bruke dette eksempelet her. Jeg spurte meg for lov til å ta et litet bilde av dette eksempel, fordi det var en som hadde veldig sterk selvkritiker, og som ble symbolisert gjennom en sånn... Hun med tre hoder gikk så hardt til angrep på seg selv. Vi har noen symboler, nemlig lekesymboler, sånn figurer. 50:52 Det er veldig mange som velger denne hunden med tre hoder, som ser veldig aggressiv ut. Og i denne sammenhengen her så var det sånne selvkritiker som også forteller at du må ha best karakterer, du må se tynn ut, du må liksom være sånn og sånn og sånn og sånn. Og den hunden kunne bli liksom helt vill å ta av hvis vedkommende da ikke får de beste karakterene for eksempel. Og det her er en karakter på innsida som har vokst frem fra å ikke ha fått nok kjærlighet, det må jeg si, etter å kjenne denne settingen. 51:32 Så er det et menneske som har blitt veldig hard med seg selv, og samtidig ikke har fått omsorg som trengs, men har også prestert veldig, veldig høyt, men har også risikert å kollapse fullstendig. 51:47 Ja. 51:49 sånn at det ikke har vært arbeidskapasitet i det hele tatt i perioder. Så det som vi da jobber med, er jo først og fremst å bli ordentlig kjent med den hunden, og se frykten, og hvis jeg ikke er bra nok, så er jeg ikke elsket, jeg må jobbe så hardt, jeg må jobbe så hardt, og samtidig så kommer det tydelig frem at den er jo veldig sliten, denne hunden, veldig, veldig sliten, for den har bjeffet så mye og vært så på en måte på, sånn at gjennom at vi jobber litt sånn rolig med denne dialogen med den indre kritikeren, så kommer det da frem, bare litt sånn spontant egentlig, at vedkommende da finner et lite sånn bånd, at fra nå så skal jeg holde deg i hånda, nå skal jeg ikke hånda, men i bånd, du skal få lov til å være en hund som går i bånd, og det er jeg som styrer deg, vi kan ha kontakt. 52:46 og samarbeide sånn at det er mer bærekraftig at ikke jeg kjører meg selv helt ut du kan godt hjelpe meg med å jobbe når jeg trenger det foran eksamener men det betyr ikke at jeg ikke har noe at jeg blir verdiløs hvis jeg ikke får de resultatene og da kan hun finne en annen hund som representerer en roligere hund en som trenger kos en som kan sitte som ikke har tre hoder men som kanskje sitter helt sånn en labrador da. 53:18 Det blir en labrador. Det blir ikke en puttbil med terror med tre hoder, men det blir en labrador som kan gå i bånd og som kan være en støtte da. Ikke sant? Man reforhandler fra å være en som angriper til å være en som sier «Kom igjen, stå på jeg på ditt lag, men jeg trenger at du klapper meg, for jeg er egentlig veldig usikker på om jeg har noe verdi». 53:40 Og det der er altså så kraftfullt, for du endrer, du omprogrammerer hjernen din med det der. 53:47 Gjør det, gjør det. 53:48 Altså det kan endre hele livet ditt. 53:50 Ikke sant? Og det som er så viktig da er at det er jo ikke den ene gangen hvor vi sitter og gjør det arbeidet, og hvor det kommer en sånn spontant, jeg tror jeg må sette på et halsbånd, Men det er jo mer hvordan er du med deg selv, hvordan jobber du med å kjenne igjen den der, som du ga et godt eksempel på da, at nå kjenner jeg den kritikeren kommer, jeg svetter i hendene, ikke sant, at du kjenner igjen den reaksjonen, og da er det automatiske selvkritikeren kommer, men å da gjenkjenne at ok, kanskje jeg trenger å lytte litt, kanskje jeg trenger å minnes om at det er noe i meg som trenger å bli sett nå, jeg trenger å bli sett av meg på en måte. 54:28 er du med? jeg trenger medfølelse og det er en og får vi til å møte litt av det behovet da du kan jo ikke styre hva folk sender inn i e-postene til deg og jeg kan heller ikke styre at alle er fornøyde med meg når jeg gjør om det er forelesning eller hva det er men jeg kan styre hvordan jeg er med meg jeg kan i hvert fall påvirke det og jobbe med det og da må det erfares mange ganger Og det er derfor jeg tenker at det å ha en forestilling om at nå er jeg helt ferdig med det temaet, det tror jeg ikke så mye på, men jeg tror hvis vi jobber med å møte en sårbarhet i oss selv, og videreutvikle den relasjonen på innsida, litt sånn som hun eksemplifiserer med, fra puttbild til labrador, og nå er vi der, så er det noe å ha med seg videre inn i livet når du skal møte nye utfordringer, hvor du vet at du blir veldig, veldig hard med deg selv. 55:27 og det kan være kjempenyttig innemellom å kunne brette opp arma og stå på men da trenger du også å få hvile og få lov til det å få den grunnleggende tilatelsen og aksepten fra deg selv og så får de også den grunnleggende tanken som er så viktig at 55:47 kroppen og hjernen min ønsker mitt beste alt den gjør er for å beskytte oss mot den der andre tanken som er så destruktiv som er jeg er ødelagt for det er du er aldri ødelagt du er ikke ødelagt men du har skapt deg selvforsvarsmekanisme sånn at du skal overleve kroppen og hjernen din gjør sitt best for at du skal ha det bra hele tiden og det når man switchet på det, og når jeg forstod det, så var det veldig viktig for min egen helingsprosess. 56:21 Det gav så ro når du sa det nå. Jeg hørte på det. Det var så fint det du sa. Og det er jo akkurat noe som man må høre mange ganger til seg selv. Akkurat den setningen, og gi plass til det. For det er jo litt det nye, ikke sant? Du har jobbet så hardt nå, og kjenne at man er på lag med sitt eget nervesystem. Fordi jeg tror de der indre kampene da, da blir det ikke så mye av det, og da kan du også ta dine egne signaler mer på alvor, kjenne igjen reaksjoner, og bruke det. 56:57 For jeg tror nok også at den der kapasiteten vi har til å gjenopprette en ubalanse når vi har gått mye på strekk, for eksempel, at jeg kjenner at nå må jeg, egentlig gi plass til å hvile eller til å bevege meg. Kanskje er det til og med signal som er der, men hvis man lærer seg til å kutte ut kropp, kutte ut kontakten, så kjenner vi ikke igjen heller signalene som kan hjelpe oss videre. 57:22 Ja, og hvis du slutter å kjempe mot seg selv, det å bruke masse kraft på å kjempe mot seg selv, bruk heller den kraften på det gode i deg. Du ommobiliserer rett og slett kraften din, og det kan være så virkningsfullt da. Men du har skrevet litt om jording, og det synes jeg er så fint. Kan du bare ta oss litt inn på det? 57:52 Ja, det er jo noe jeg har blitt veldig opptatt av i de siste årene, kan jeg si. Jeg har jo alltid, ja, og så har jeg alltid liksom, lenge var jeg litt lei da, før jeg liksom skjønte betydningen av det. Fordi at jeg tenkte at alle driver med joring og beina i bakken og sånn. Så ble jeg litt sånn, åh, kom med noe nytt. Men så møtte jeg Ruth Lainius. Ja. Ja. Det er en forsker fra Kanada, som jeg skriver en del om i boka også, som er kanskje jeg... vil si kanskje en av de fremste på traumefeltet i verden i dag. 58:28 Og hva skjedde da? Nei, det som skjedde var at da fikk jeg en ny tro på jording, eller det vil si vestibulærsystemet da. For det er jo liksom, du som lege kjenner jo til det, men det er ikke alle som gjør. Jeg har gjort hvertfall ikke det noe særlig før jeg begynte å lese om det, og det er jo et system som på en måte sitter inni øra, på en måte langt dypt inni ørene, og som er det balansesystemet vi har, som forteller oss om retning. om hva som er opp og hva som er ned, om tyngdekraften. 59:00 Tyngdekraften, den er jo en veldig viktig erkjennelse av at vi er på jorda, at vi har noe trygt å vende tilbake til. Og tyngdekraft, usikkerhet, det er det mange som har opplevd veldig mye belastende erfaringer og som har vært mye redde. Fordi det som skjer når vi blir veldig redde er at vi mister litt sånn orienteringshansen. Vi kan føle at vi svever litt, eller få en pipelyd i ørene. Så det å gjenopprette denne tyngdekraftopplevelsen, det er liksom noe av det som er kjernen i det å ha fokus på vestibulærsystemet. 59:40 Samtidig så vet vi at vestibulærsystemet, altså dette som er noen sånne Kristaller og noe som forteller opp og ned er viktig i forhold til orientering, men også hvordan vi er i forhold til andre mennesker. Vestibulærsystemet er veldig nært forbundet til det autonome nervesystemet, har jeg lært. Det er veldig viktig for sanseprosesseringen, også av de andre sansene. Fordi at vestibulærsystemet er en slags utgangspunkt, har jeg lært, så er det viktig for å kjenne igjen signaler fra den yttre verden og fra den indre verden. 60:19 Og så har man da funnet, Lanius og forskningsteamet har funnet at det ser ut til å være litt andre forbindelser, eller vestibulærsystemet fungerer litt annerledes hos traumatiserte og ikke traumatiserte. Så det å jobbe med å gjenopprette denne jordingsopplevelsen, mener hun er veldig viktig. Og da kan vi komme til dette med jording, at vi kan gjøre ulike aktiviteter, øvelser som styrker opplevelsen av tyngdekraft. 60:54 Fortell. Ja, og det er jo egentlig det som aktiviserer, som setter i gang denne vestibulære funksjonen. Det kan være så enkelt som å virkelig fokusere på at du har en tyngde, at du setter beina i gulvet, at du kjenner stolen du sitter på. Men det kan også være at du legger deg på gulvet, at du kjenner ryggen og at du hele... 61:22 og kroppen din møter underlaget. Det kan være å stå på et balansebrett, det kan være å gå på steiner på stien i skogen, at du fokuserer på det, fordi det er veldig viktig for hvordan du orienterer deg til omgivelsene. Hvis du går litt sånn vanskelig i brukete terreng, Men det kan også være å ligge i en hengekøye og kjenne at du blir beveget fra side til side og får den lille rytmisiteten. Jeg ser det veldig mye når jeg jobber med traumatiserte barn, for de søker vestibulære innput i stor grad. 61:57 Åh! 61:58 For jeg har jo sånne sans- og bevegelsesrom, hvor jeg har barn som leker i de rommene, og de er veldig glad i å gjøre ting som snurrer, for eksempel. Så noen av de mest traumatiserte jeg jobber med akkurat nå, det er intens søken etter vestibulær aktivitet. De snurrer, de vil hoppe, men de vil også spinne veldig, veldig fort, nesten til de bare blir kjempesvimlet. Så det må vi jo jobbe litt med å regulere. Men det er en sånn søken etter akkurat dette, vi kaller det vestibulære innputtet da, eller stimuleringen. 62:37 Og når man da vet at det er noe med dette med at man ikke, har man ikke helt fått behovene møtt, har man vært mye redd, så skjer det noe i disse forbindelsene til denne orienteringsansen. Så det å drive da balansetrening da, Det er liksom litt det nye. Ikke balansetrening bare fordi du skal få god balans når du blir gammel. Det er også viktig, men også for å kanskje bygge en sånn grunnliggende trygghet på et eller annet vis i kropp og sinn. 63:06 Det er spennende i hvert fall. Dette er utrolig fascinerende, Mari. 63:12 Ja. 63:13 Så det å rett og slett forankre seg i den stilling man er i, om det er en hengekøy eller man er barfot på gresset, det er jo veldig vanlig. Jeg gjør det selv når jeg føler meg veldig stresset, så springer jeg ut og bare tar av meg sokken og kjenner at jeg er forankret i denne planeten. Så det er jo et eller annet som roer oss i det å kjenne at vi er rett og slett jorda. 63:40 Så det her synes jeg var så spennende. Ja, det er kjempespennende, og det er jo veldig sånn nybrottsarbeid da. Ja. Ruth Lainus har skrevet en bok som kom i fjor som heter Sensory Pathways to Healing. Så der går den også ordentlig nerde seg i denne tematikken, hvis man har lyst til å lære mer. For det er veldig mye nybrottsarbeid, og som sagt, jeg har drivet et forskningsprosjekt nå i Vestreviken, hvor vi jobber med traumatiserte barn, så får denne type aktiviteter da. Nei! 64:10 Så det er veldig spennende. Hvor fantastisk! 64:14 Hva til kommer resultatet? Det er en sånn randomisert kontrollert studie, RCT-studie, som vi har nå 40 barn cirka inne i, og vi skal ha cirka 120. 64:26 Så vi er litt i vei igjen, men om et par år så begynner det å ta jo lang tid. Oi, hvor spennende. 64:33 Og hvordan skal man gjøre det? Hjelpe de å forankre seg? 64:37 Ja, så vi har et eget rom som kalles for smart rom, hvor barn og forsåvidt voksne, og jeg bruker jo dette også på voksne, men hvor de kan leke og bevege seg, og hvor det er mange forskjellige... 64:51 muligheter for ulike aktiviteter, og særlig dette med vestibulær, altså med hoppe, snurre, vugge, balansere. Det er mye på det, men det går også på berøringssans, altså det å få tunge tepper over seg for å sitte i en hengekøy som også er enda teitere, bade med masse små baller på kroppen, altså kjenne liksom sånn berøring. Berøringsansen er også veldig viktig når det gjelder stressrespons. Det raskeste som kan roe den er jo en god klem, for mange vil si det da. 65:26 Men har man opplevd mye vondt, også når det gjelder berøring, så kan det også være lurt å få den berøringen på andre måter, som tunge tepper eller ligge på gulvet og bli rullet inn i teppet og båret litt av to voksne i det, eller fotbad. Det er ulike aktiviteter, og det er også muskel- og ledsans, som også er en rask regulator for kropp for nervesystemet. 65:51 Hva da? 65:52 musklene og leddsansen som du også kommer som vi kjenner bare vi gjør en styrkeøvelse eller bake boller eller hva det er så bruker vi jo muskler og ledd som også påvirker nervesystemet og kan gjenopprette en form for balanse både regulere oss opp, altså vekke oss litt men også roe oss ned Og barn gjør jo dette helt naturlig, ikke sant? Og der igjen det er å få til bevegelse. Bevegelse beveger. Så det vi gjør er å invitere barna inn i dette rommet, det er jo i en behandlingskontekst da, og så ser vi hva de søker og hva de unngår, og så prøver vi liksom å finne aktiviteter som kan være nyttig for dem i hverdagen. 66:35 ikke bare i denne behandlingskonteksten inni dette rommet, men også brukes mer i skole og fritid, sånn at barnet får mer av det det trenger i nervesystemet sitt. 66:46 Men jeg tenker at dette er noe som er veldig tilgjengelig for oss alle akkurat nå. Og selv om det er et nybrottsarbeid, vi kjenner det jo når vi klarer å være til stede i, for eksempel, å bare stå på gresset og kjenne at her er du godt forankret. Vi kjenner at det er bra for oss. Så det er en øvelse som er veldig tilgjengelig. og som skaper, som du sier, bevegelse i oss. Så tusen takk for at du deler det. 67:17 Det var veldig interessant å høre om, altså. På tampen her, er det noen andre øvelser du tenker kunne hjelpe oss å få bevegelse i kroppen, få en forankring, kjenne at vi kan komme videre hvis vi sliter med trauma eller sår som ikke vil hele? 67:42 det vil jo være forskjellig fra person til person så det er jo det som du har sagt også flere ganger dette med håp og grunnleggende troen på at jeg er ikke ødelagt men jeg er i bevegelse og så vil det være forskjellig hva som er mest nyttig men for mange mennesker og i hvert fall meg selv så er det å oppsøke type aktiviteter eller ting som gir en eller annen form for rytme sånn at jeg er veldig glad i musikk Og mennesker har jo alltid brukt musikk og rytmer for å komme seg gjennom vanskelige tider. 68:26 Og det kan jo være alt fra rytmen når man går 1, 2, 1, 2, 1 støvel og 1 sko, den type, til å sette på musikk som man liker og som på en måte matcher etter andre. 68:38 og som kan forandre ofte grunnstemningen, mye raskere enn prat. Vi snakket jo litt om at vi kan lære av pattedyr, men vi kan også lære av urbefolkningen, tenker jeg. 68:52 Ja, fortell. 68:53 og det har jeg hatt veldig mye nytte av i min, som jeg også skriver om i boka, at jeg har jobbet i Brasil, med gatebarn, jeg har vært i andre kulturer også, men særlig den der tendensen til å søke imot rytmer, det har jeg hatt veldig tro på, og at vi mennesker har jo alltid funnet oss måter å komme oss videre, og funnet ulike typer ritualer, og trommer for eksempel, det er jo noe som alle, som urbefolkningen ser ut å bruke. 69:26 Ja, og det bare får meg til å tenke på, jeg må bare si det, at jeg har lest en artikkel om, det var jo store traumamassakerne i Rwanda, og så flyttet de masse psykologer fra USA over til Rwanda for å hjelpe befolkningen, for de hadde vært gjennom helt vanvittige ting. Men så sa de, nei, men vi vil ikke snakke om det bare, vi har snakket nok om det, vi vil danse under sola, vi vil bevege oss, vi har gjort dette før, og vi trenger musikk, vi trenger dans, vi trenger å heles under sola og måned, og jeg bare, å, jeg får frysninger fremdeles, fordi det er så, de kjente det med hele seg at de trengte bevegelse. 70:13 The body heals with play, the mind heals with laughter, and the spirit heals with joy. 70:23 Ja. 70:24 Dette sitatet har jeg lært fra Bessel van der Kolk, som er en av disse store, ikke sant, som har skrevet i den boka, eller The Body Keeps the Score. Men det sier jo noe om akkurat dette mennesket trenger da, ikke sant, at vi i bevegelse, og at vi søker noe som også gir en form for velbehag. Ja, det er akkurat det. Det er det som bringer oss videre. Ja. Den historien fra Rwanda, og vi i Vesten har veldig tro på at alt skal snakkes om, og det du sier også om at vi har opplevd dette før, vi har erfaringer med dette, la oss gjøre det vi pleier å gjøre, og at det ligger så grunnleggende i den, hva skal vi si, kulturen, men også kanskje dypt i mennesker da, ikke sant, musikk, fellesskap, ritualer, rytmer, og så kommer vi videre. 71:17 Og det er det som er med rytmer, ikke sant? Det er en rytme av gangen. Det er bam, bam, bam. Det er noe forutsigbart i det også, og det fortsetter. 71:28 Så det å ha liksom grunnleggende tro, vi snakket om tyngdekraftopplevelsen, men også den grunnleggende troen på at bam, bam, bam, det er å ta det skrittet foran det neste skrittet. 71:44 og at rytmer hjelper oss med det da når vi hører den tromma i eksempelet fra Rwanda når man danser der under måned det var jo helt nydelig beskrevet det høres jo litt mer romantisert ut det er jo ikke romantisk, det er jo dyp, dyp smerte men det sier jo noe om hvordan mennesker søker å komme videre og det er jo det som på en måte gir oss en form for behag også det gir oss jo noe Så det, og i mange kulturer vil man si akkurat det samme, at jeg vil ikke snakke om det hele tiden, men det er likevel en bevegelse videre da. 72:21 Og det synes jeg vi skal lære av, og kanskje bruke mye mer av da, inn i type, hva skal vi si, tiltakbehandling, hvor vi har enorm tro på prating. 72:32 Ja, og jeg tror også på det der, men i danse tar de jo ofte på hverandre, og vi er Jeg er mennesker som trenger bevegelse, og du har gitt oss veldig mange ting vi kan ta med oss hjemme her. Tusen hjertelig takk for at du tar deg tid til å komme inn til podcasten, og for den utrolig viktige jobben du gjør. Jeg er veldig spent på den forskningen dere skal gjøre nå. Er det noe av siste du har lyst til å si her på tampen? 72:59 Jeg føler vi har fått dekket veldig, veldig mye. Så jeg vil bare si tusen takk for at jeg fikk komme, og tusen takk for at det er mange som hører på. 73:10 Tusen takk. Og hvis man skal finne Homari, så boka «Små og store traumer» finner man i alle bokforhandlere. Og hvor kan man finne det? Er du kanskje ikke på sosiale medier? 73:22 Alt for dårlig på sosiale medier. Men jeg har en e-postadresse, og Senter for stress- og traumpsykologi har en hjemmeside, så der finner du også meg. 73:32 Nydelig. Og hvis du hører på denne episoden og tenker at den kan være til nytte for noen, så del denne som vi får ut den gode kunnskapen. Og meg når du på Annette Dragland på Instagram. Og med det så sier vi tusen takk for i dag. Håper du får en dag med masse god bevegelse. Ha det godt!